Livet som oljebarn

I dag finnes det over 7 milliarder mennesker i verden. 7 milliarder mennesker fordelt rundt omkring i forskjellige land. Alle unike, og alle forskjellige med hvert sitt mål i livet. Jeg og de aller fleste som leser dette,  har allerede vunnet i lotto med tanke på at vi får leve i et av verdens rikeste land. Vi får mat på bordet, rent vann i springen, vi har biler, penger, skolegang og alt vi kunne ønske oss. Vi er rett og slett oljebarn som ikke kan få nok av luksusen og som lever i vår egen boble. For mange er det kanskje negativt, men det er sånn livet vårt er. Vi klager over små ting vi ikke har, vi spiser ikke maten vår fordi vi vil se bra ut i bikini og vi streiker om vi ikke er fornøyde. 

2016 har nettopp begynt og for mange betyr dette sikkert nytt år og nye muligheter. Jeg har opplevd mye i mine 20 år, og er det en ting jeg har lært så er det å ta vare på de menneskene jeg er glad i. I så mange år har jeg følt meg på utsiden, som at ingen har sett meg for den jeg er.  Jeg har aldri følt at jeg har vært bra nok, pen nok, smart nok eller god nok for noen. Første inntrykk skjer uansett hvor man er. Folk dømmer før de rekker å bli kjent med noen, og det kommer nok ikke til å forsvinne med det første. Selv hater jeg første inntrykk og prøver av hele mitt hjerte å unngå det. Det er min største frykt når jeg møter nye mennesker. Jeg er redd for at folk skal forhåndsdømme meg, for det har skjedd så alt for ofte og jeg skulle så gjerne ønske at folk kunne se meg gjennom sine 2 egne øyne og ikke gjennom tanker, eller andres øyne. Dette er mitt problem som et oljebarn, rett eller galt? You tell me.

Det er rart å tenke på hvor store kontraster det finnes i verden. Allikevel er det blitt sånn av en grunn og vi lever midt oppi det. Å bli født i 2016 og i Norge, er nok drømmen til mange i verden. Selv skremmer tanken meg i å få et barn som skal leve her. Vi har alt vi skulle ønske oss og kanskje litt til, men det presset som blir satt idag, ser ut til bare å gå en vei og det er oppover. Selv har jeg en søster som lider av sykdommen anorexia. Hun er 16 år og har levd med denne sykdommen i snart 3 år. Jeg gråter hver eneste dag, jeg tenker på hu hver eneste dag, jeg kjenner ikke igjen min egen søster og jeg gjør alt jeg kan for at det skal bli som før. Det eneste jeg ønsker meg er å se hu smile, le, nyte mat og glede seg over små ting i hverdagen. Jeg ville gjort alt for det. 

Ut i fra de 7 miliarder menneskene som lever idag, befinner 125 av de seg på Molde Folkehøgskole. 125 personer fra alle steder i Norge. Alle samlet på en plass.  Alle med et felles mål. Å ha et fantastisk og minnerikt år. Vi er 125 unike mennesker, med 125 livshistorier og 125 fortider.  For 1 år har vi fått muligheten til å legge fortid og alt annet på si. Vi får muligheten til å leve og nyte livet med nye mennesker og glemme for et øyeblikk. Til syvende og sist handler det om å finne sin plass, og finne de menneskene som det er verdt å ta vare på. Vi er oljebarna, vi har rikt med muligheter og jeg tror nøkkelen er å innse alt det positive. 

love u, xoxo 
-m

Long time no see

Hei kjære bloggen og alle mine trofaste og herlige lesere som alltid er innom.
Det er såå lenge siden, og det har skjedd så utrolig mye i livet mitt siden sist. Mye har forandret seg, mye har skjedd, mennesker har forandret seg og ting har virkelig bare blitt snudd totalt på hodet. Jeg prøver så godt jeg kan å la være og bli påvirket av alt som skjer, men det er virkelig ikke lett. Det har vært en berg og dalbane, med både morsomme og uforglemmelige stunder, samtidig som det har vært ubehagelige sitasjoner, som jeg helst ville vært foruten. Men til syvende og sist tror jeg at alt skjer av en grunn og at det er helt normalt og reagere på sitasjoner, fordi det gjør oss menneskelige og det er akkurat det vi er. 


love u, xoxo
-m